SS-mannen spurte meg hvor jeg kom fra. Jeg fortalte at jeg kom fra Norge. Han ville vite hvorfor jeg var blitt arrestert og hadde havnet i Auschwitz. Jeg svarte at det var fordi jeg var jøde. Kun derfor. Men han ville ikke tro meg.

Jeg arresteres? Hvorfor? Det virket absurd. Jeg hadde ikke gjort noe galt. Jeg skulle arresteres bare fordi jeg var jøde.

Det er lettere å dømme minoritetsgrupper enn majoriteten. Minoriteten er den svake part. Det er lett å la den være hakkekyllingen.

Jeg er oppmerksom på at det også her i Norge fortsatt finnes nazister og rasister. Dem må vi leve med. De har sin egen ideologi, og er ikke mottagelig for resonnement. Det er derfor grunn til å være på vak mot propaganda fra den kant.

Husk: Det er fremtidens diktatorer som skal bestemme hvilken gruppe mennesker som skal være <> neste gang.

Var det skjebnen som styrte alt dette? I så fall, hva er skjebnen? Er den Gud? Er skjebnen krefter i kosmos? Hvor er Gud og hvor er Djevelen i slike situasjoner?

Rart å tenke på at en kom levende ut av dette helvete. Jeg tror det skyldes tre ting, og disse tingene måtte klaffe. En måtte være både mentalt og fysisk sterk. En måtte også ha flaks. Alt dette klaffet for meg.

Jeg trodde Auschwitz var helvete på jord og at ingenting kunne bli verre. Der tok jeg feil. Auschwitz var et organisert helvete. Krematoriene fungerte. Likene ble ikke liggende på appellplassen. Warszawa var et planløst helvete.